I'm puzzled.

Dette blir aldri en bok...

2011-12-09T13:03:00.000-08:00

...men jeg poster like godt det lille jeg har. :)

Det er kanskje 5 år siden jeg våknet fra en uvanlig drøm og følte en sterk trang til å skrive den ned. Det var en veldig merkelig følelse å bare våkne og føle at jeg måtte få dette ned på papiret.

Hei. Jeg heter Yonas og er 12. Storebroren min, Sindre, er 3 år eldre enn meg. I dag er det nøyaktig 2 år siden det skjedde. Det var hardest på Sindre. Han er så smart og skjønner mye mer. Jeg er jo bare 12. Jeg kommer sikkert over det med tiden til hjelp – håper jeg. Det viktigste for meg er å holde humøret til Sindre oppe. Jeg tror det kanskje blir lettere for ham hvis jeg later som ingenting, så jeg tuller og later som jeg ikke ser det tomme ansiktsuttrykket hans. Alt for at han ikke skal gråte. Jeg hater at han gråter. Da klarer ikke jeg å la være heller. Hvis han gråter vet jeg at han vil rope og banne, si stygge ting om mamma. Så blir ting ekte. Det vil ikke bli bra igjen før om minst to dager. Det er ca. da tilværelsen blir noenlunde normal igjen og vi kan tulle med hverandre som vi pleier.

Jeg står på benken og fomler oppi skapet etter kakekrukken – merker at Sindre stirrer på meg. Hvis jeg viser at jeg vet det blir konfrontasjonen uunngåelig. «Hvor kan blåkrukken være» mumler jeg for meg selv. Hvis jeg snakker og virker opptatt vil han kanskje ikke si noe. «Der!» Jeg drar fram krukken fra bakerst i skapet. «Vil du ha en kjeks, Sindre?» spør jeg mens jeg kikker oppi krukken og gumler på en selv. Sindre svarer ikke. Jeg tar en kjeks til. Den smaker ikke så godt som den pleier. Nesten smakløs. Jeg og Sindre pleier å ta penger fra mammas lommebok hver lørdag for å kjøpe safari kjeks med sjokoladebiter, brus og godteri. Så sykler han på den gamle sykkelen sin med meg bakpå til en høyde bortenfor der vi bor. Derfra har vi oversikt over nabolaget vårt og lekeplassen. Noen ganger vedder vi om Sindre klarer å treffe bilen til den sure naboen med stein. Nabomannen liker ikke barn.

Jeg klatrer ned fra benken og setter meg ved siden av Sindre. «Sikker på at du ikke vil ha en?» Jeg ser spørrende på han og han møter blikket mitt. Jeg ser ned og nynner mens jeg prøver å virke glad. Jeg kjenner klumpen i halsen bli større. Sindre trekker pusten dypt. «Husker du ikke at det er 2 år siden i dag?». «Jo», svarer jeg stille mens en tåre har presset seg fram og triller ned til haken hvor den blir hengende. Sindre skjønner med ett hva lillebror har forsøkt på og kjenner skyldfølelsen tynge. Han er så lei av vonde følelser som fyller han opp så det nesten ikke er rom for annet.

Om han bare kunne få broren til å innse virkeligheten. Det hadde hjulpet så utrolig mye på om de var to om å bære byrden. Men han kan ikke kreve det av han. Han er jo bare 12. Det ville være å frarøve han barndommen. For en barndom… Sindre sukker tungt. Den overfladiske versjonen er heller ikke noe å strebe etter. Om han bare hadde evnen til å skru tilbake tiden – slik som han gjør hver eneste natt når han har sovnet. Det starter med at han kjefter på mamma fordi hun har brukt opp pengene Sindre og Yonas skulle få til lørdagskos og kino. I stedet for å storme ut med lillebroren løpende etter seg blir han værende. Passer på at moren ikke får sjansen til å sette neste sprøyte. Ting ville vært så annerledes om han ikke hadde vært så barnslig. Han var jo eldste mannen i huset. Det hadde han vært fra han var 6 år gammel og faren hadde reist fra dem. Han var ikke egnet til familielivet, hadde Sindre hørt han forklart til mamma den kvelden. De hadde kranglet mye den siste tiden. Kanskje det var fordi pappa hadde latt han få beholde kattungen han fant. Katten ble påkjørt en uke senere og døde momentant. Det var ganske uforståelig at noe så fint kunne bli utsatt for noe så vondt. Han trøstet seg med at det hadde skjedd kjapt. Dette plaget Sindre mer enn at faren hadde dratt. Faren var ikke hans egentlige far likevel. Men noe godt hadde han lagt igjen, og det var Yonas. Siden den gang hadde Sindre tatt jobben som storebror veldig alvorlig. Han hadde badet og matet han mens mamma lå i sengen og var trøtt hele tiden.

Det var det. Jeg har ikke lest dette selv siden jeg skrev det ned, så det var litt artig å finne det igjen. Kanskje, hvis jeg skulle få ånden over meg igjen, så får jeg fullføre mens tanken og inspirasjonen enda er fersk.

In business!

2011-09-22T09:11:00.000-07:00

Tekstine har designet splitterpine nye visittkort som jeg fikk printet opp på CopyCat i går. Selv er jeg fornøyd med resultatet, men tar gjerne imot tilbakemeldinger.

Hva syns du?

Da jeg var ung…

2011-09-04T10:24:00.000-07:00

Jeg husker da min interesse for korte, slagkraftige tekster oppstod. Det var vel sånn circus da jeg fikk min første mobiltelefon. Som de fleste andre brukte jeg kontantkort, og det var selvfølgelig viktig å få det til å vare lengst mulig. For å spare penger måtte jeg konsentrere tekstene. (Chattespråk var ikke veldig utbredt enda og mobilene hadde små skjermer med plass til 2-3 korte linjer.)

Ofte fikk jeg svar som ikke var bra nok, eller så svarte ikke mottakeren på alt jeg spurte om. Da måtte jeg sende nok en tekstmelding, og hele poenget med å spare penger var borte.

I god Onkel Skrue-ånd fant jeg altså ut at jeg måtte lære å effektivisere budskapet på en måte som gjorde at mottakerne fikk med seg hele innholdet. Da fikk de til å svare utfyllende slik at undertegnede ikke ble muggen av å bruke unødvendig mye penger på tull.

P.S. Min kjære oldemor hadde en lignende taktikk når hun snakket i telefonen. For å spare penger var hun veldig kort og sa aldri hadet. Uansett hvor tydelig jeg sa «haaa det braaa nå, da!» så laget hun bare en kort mumlelyd etterfulgt av røret som sa «klikk».

Drømmejobben

2011-09-02T12:14:00.000-07:00

Når Mercursenteret påstår at de vifter med byens beste jobb måtte jeg selvfølgelig søke. Slik ser søknaden min ut:

Det var i grunnen ganske gøy å lage .gif. Det har jeg aldri gjort før. Lett som en plett!

Puppedebatt!

2011-09-01T14:37:00.000-07:00

Jeg hørte nylig på radioen at debatten har gjenoppstått om hvorvidt det burde være lov til å amme i offentlighet. Den debatten er morsom. Ærlig talt. Folk stikker nesen sin borti for mye.

La oss for morsomhets skyld se på argumentene i saken.
.

MOT:
Støtende. Det er kvalmt å se en pupp når man er på kafé for å spise. Tiltak: sug ut melken hjemme og ta med flaske (er det så vanskelig?).

FOR:
Foretrekker å mate babyen på naturlig vis, også i offentlighet. Det knytter bånd mellom mor og barn. Tiltak: se bort (er det så vanskelig?).

Jeg klarer ikke tenke meg flere argumenter. Er det noe vesentlig jeg har unnlatt? Jeg har valgt å se bort ifra gale mennesker som vil gi den store treåringen sin pupp. Da begynner det å bli vel mye.

Det interessante er ikke (tulling)debatten, men de tragikomiske skrotingene som er rasende engasjerte og har sterke meninger om saken. Jeg må le.

Twitter experiment

2011-08-28T08:50:00.000-07:00

I posted the following on Twitter:

«Retweet this & @Tekstine will interpret your twitter pic, redraw it & publish it on her blog. More at http://puslestine.blogspot.com/ #TekstineDrawing»

My reason for doing this is to see how much response I can get. That's it, really. So retweet if you want to see how your twitter-picture looks through my eyes. Results below.
.

Hjernetåke

2011-08-26T05:27:00.000-07:00

De fleste som kjenner meg vet at jeg er ekstremt distré. Jeg kan ikke skylde på alderdom eller for mye festing. Jeg har alltid vært sånn. Når jeg nettopp har sett en film kan du spørre meg hva navnet på hovedpersonen (eller noen som helst) i filmen var, og jeg har ikke den fjerneste anelse. Når noen snakker til meg og bruker veldig lange setninger eller prater lenge så spacer jeg ut (ufrivillig) og får ikke med meg innholdet i samtalen. Det har gått så langt at det har blitt nødvendig å finne på huske-triks. Jeg dobbelsjekker at jeg har slått av plata etter at jeg har laget mat. Om jeg avtaler å trene med en venninne neste dag skriver jeg det ned umiddelbart i avtaleboka mi og setter alarmen med en gang hvis jeg må stå opp tidlig. Når jeg får mail så svarer jeg med en gang jeg har lest den.

Nylig mistet jeg bankkortet mitt for n'te gang… Kanskje det er en idé å alltid putte det tilbake i lommeboka etter bruk? Ja, jeg innrømmer det. Noe er bare dumskap. Heldigvis fant kjæresten min kortet mitt. Du ser hvor han fant det på denne videosnutten.

Who farted?

2011-08-25T07:34:00.000-07:00

Stine be stocking! Og som lovet i forrige bloggpost får dere nå se resultatet. (Jeg er til høyre...)

Slik gikk jeg frem: Jeg søkte på "fart" på iStockphoto og fant dette bildet til venstre av en herremann som holder seg for nesen. Han har et payless ansiktsuttrykk som jeg gjorde mitt beste for å kopiere, men det var vanskelig. Tok vel 15 bilder før jeg ble fornøyd. Takk til samboern som lånte meg penskjorta si!

Heng med i tiden!

2011-08-24T15:01:00.000-07:00

Du skal utsette deg selv for fare, fange akten på bilde og så publisere dumheten på et sosialt nettsted for å få mest mulig oppmerksomhet. Dette var opprinnelig poenget med "planking". Da jeg først hørte om dette var det noe av det dummeste jeg hadde hørt. Dagens fjortis har for lite å gjøre hvis de må gamble med livet på denne måten. Det er som en dårlig parodi av hver eneste nye trend som man "bare må" være med på. Noen må selvfølgelig ta det til ekstreme høyder med døden som konsekvens, og dermed får hobbyen status som farlig.

Men så kom parodien av parodien! Folk tok bilder mens de planket i helt harmløse sammenhenger, både gamle og unge. Jeg vet ikke med deg, men da jeg var fjortis og fant en tøff greie så ville jeg ikke at mamma skulle slenge seg på moten og gjøre det lamt. (Forresten, akkurat denne plankegreia ble jeg med på.)

Nå har nok en parodi dukket opp; stocking! Det er så urbant og

hipt at ikke engang urban dictionary kunne definere det. Kort sagt går det ut på at du finner favorittbildet ditt på iStockphoto og imiterer/gjør narr av det. Jeg tenker å slenge meg med på denne greia også. It's the new greie! Bilde kommer snart.

Overbevis meg da.

2011-08-23T07:18:00.000-07:00

Når en misjonær setter seg ved siden av meg på bussen og skal forkynne religionen sin så blir jeg naturlig nok snurt - ikke nødvendigvis fordi vedkommende plager meg, men fordi jeg vet at innsatsen er bortkastet.

Jeg er 28 år, og kanskje det er litt sent å gi religion en sjanse nå, men jeg har forsøkt. Det er virkelig ikke så lett som de skal ha det til. "Du må slippe Gud inn i hjertet ditt. Du trenger bare å tro!" Nei, det er ikke bare å tro. Jeg har da prøvd. Her en dag satt jeg i godstolen min i nesten en hel time og prøvde. "Nei, du skal ikke prøve, du skal la det skje". Nå blir jeg muggen. Muggen fordi jeg tydeligvis er ute av stand til å la troen skylle over meg, muggen fordi de som allerede tror mener det er enkelt. Noen har det - andre ikke. Det er så forbanna urettferdig.

Det er ikke kult å tenke på at når jeg dør, så virker det innlysende for meg at jeg opphører eksistens. Bevisstheten er tapt og skallet som ligger igjen er nettopp det - bare et skall.

De gudfryktige er heldige, for de havner i den blå boksen som de tror så hardt på, og de kan være lykkelige over at bare nonbelievers havner i den fæle, gule boksen. Det de ikke skjønner er at vi ikke tror på den gule boksen, så vi havner nok ikke der heller.

Jeg kaller det flapring.

2010-02-07T16:06:00.001-08:00

Det skjer som regel i situasjoner du ikke helt forutser.

Kanskje du treffer nye venner gjennom kjæresten og du håper å gjøre bra inntrykk. Du er invitert på vors med dem og du tenker ”Hoi! Det går iallfall bra med litt alkohlol innabords. Da løsner snippen”.

Du føler det er litt anstrengt og du jobber ekstra hardt for å bli likt. Nå sitter du på vorset og det går flotters. Ikke mye kan gå feil – du er ”innenfor”. Bra jobba! Du sier noe som får folk til å le på en hjertelig måte. Men så, utpå kvelden, kommer det fra ingensteds(?) Dette merkelige utsagnet som ikke hører hjemme noe sted. Noen forteller om traumatisk skolegang og jeg får en trang til å hoppe inn og fullføre setningen. "Grunnen til at jeg er dårlig i matte er at..." - "...du datt på hodet da du var liten?" -Silence. Du improviserer og prøver desperat å få merkeligheten inn i en sammenheng; ”Haha! Fordi det sier jeg alltid til vennene mine. Sånn: "dum du da?" eller "feit du da"... Vi liker sarkasme-humor.” (Okei. Vi kjenner visst ikke hverandre godt nok enda). Le høyt nå! Kanskje de ler med...

Og slik fortsetter det egentlig den kvelden. Stillheten går over og folk har det fint, men innimellom kommer disse flapringene som gjør at du vrir deg hjemme i sengen dagen derpå. HVOR i HELVETE kommer de fra?

Kjenner du deg selv (eller meg) igjen? Kommentér, er du snill. ;)

Å snakke uten å si noe

2010-01-14T06:09:00.000-08:00

Jeg blir ofte oppgitt over hvor sterke meninger folk har (inkludert undertegnede) om ting de vet lite om. Spesielt ergerlig er det når de tyr til personangrep eller skal fortelle deg om deg.

"Du har neppe sett så mange filmer som meg, derfor er meningen din om at denne filmen er god mindreverdig."

Dette sier de selvsagt fordi de føler at de taper diskusjonen. For disse menneskene er det viktigst å få siste ordet. Ny kunnskap er ikke like viktig som å presse synet sitt over på andre.

Jeg elsker en god diskusjon. I en slik samtale deles ulike meninger, og det kan føre til at noen endrer syn underveis. Hvis ikke så sitter man i det minste igjen med en bredere forståelse etter å ha hørt andre vinklinger på saken.

Styrke i korte tekster

2009-12-21T09:04:00.000-08:00

Klarhet kommer oftest med færrest ord. For meg som vil produsere reklametekster er dette viktig - ikke bare for å konsentrere informasjon, men også fordi det kan være et spørsmål om plass til teksten. Velg dine ord med omhu og let gjerne i ordboka etter alternativer. Selv liker jeg å slå opp definisjoner eller bruke synonymordboken hvis jeg vil ha variasjon.

Her er to eksempeltekster hvor A er lang og B er kort:

A) "Jeg søker en tekstforfatter som er ekspert på skriving til å skrive korte tekster på omkring 500 ord. Målet er å få en tekst som inkluderer veldig fine ord som kan generere veldig godt betalte reklamer fra Google. Tekstforfatteren må være veldig god til å bruke lukrative ord som ikke nødvendigvis trenger å være relevante i forhold til temaet, men som blandes inn på en smart måte."

B) "Jeg søker en svært dyktig tekstforfatter til å skrive korte Google-annonser."

Begge tekstene sier det samme. I eksempel B behøver ikke "svært dyktig" å være med, men jeg tilføyde det fordi søkeren i A har lagt stor vekt på å finne en ekspert. En god tekstforfatter vet at en tekst skal være både fengende og innbringende, og derfor er den lange forklaringen i A unødvendig.

Ølmeditering

2009-12-12T12:57:00.000-08:00

Du kvekker til når det banker på dodøren. Du er på fest og har vært på badet litt lenge uten å tenke over det. Vannet fra kranen føles så deilig og varmt mot hånden din, og på et merkelig vis så forbinder du det med et barndomsminne om hvordan det var å plaske i dammer og bli fullstendig oppslukt av detaljer. Du fikser på håret og blunker til speilet før du lar den trengende stakkaren utenfor få slippe til. Stuen neste.

Noen synger karaoke - du hater karaoke. Akkurat nå er det ikke så ille. Du viser dem hvordan det skal gjøres og synger et vers av Pokerface. En kompis roper på deg og vil dele øl siden du har drukket opp ditt. "Er du sikker på at du ikke vil ha den selv?" sier du og stirrer med store øyne. Klart den er din. Bare din. Og det er mer der det kommer fra. Du elsker kompisen din. Neste mission: sette på noe skikkelig musikk. Oh yes. Nå er det på tide med Ace of Spades! Så får keegsa surmule seg i mellom i to minutter før de tar over igjen. Men du nyter det mens det varer. Så kongebra sang! Du kjenner at du får lyst på noe å spise. Faktisk er du dritsulten. Etter et kjøleskapsraid har du klart å mekke sammen ei skive med potetsalat, pølse, ost, oliven, ketchup og salat. Fyyyy fader, så godt! At det går an å smake så godt. Øyeblikket varer evig, og du er evig ung. Det kan ikke bli bedre.

Sko

2009-11-13T13:12:00.000-08:00

I morgen skal jeg finne ut om jeg har skodilla. Som så mange andre flickor har jeg sett på TV-serien Sex og Singelliv, men uten å dele hovedkarakterenes entusiasme for luksuriøse klær og accessoarer av den grunn. Likevel pirres nysgjerrigheten når jeg hører at en av S&S-damenes favorittdesigner, Jimmy Choo, har laget en kolleksjon for H&M som lanseres lørdag 14. november. Nettartikler spår kø og trengsel, og jeg ser for meg et hysteri à la Walt Disneys skildringer av kvinner på salg i Donaldblader. Ikke at det burde friste nevneverdig, men det gjør. Hvis jenter kan bli så gale av shopping bør dette fenomenet vise seg i morgen. Dette er nok ikke for sarte sjeler. Kanskje kaster jeg meg selv ut i galskapen og slåss for et skopar jeg bare "må ha".

Jeg kan lære noe av deg

2009-11-04T02:44:00.000-08:00

Formålet med bloggen min er å øve på å skrive korte tekster med punch i. Som framtidig tekstforfatter setter jeg pris på all tilbakemelding fra deg som leser, enten det går på innhold eller "bare" grammatikkpirk.

Hvis du selv ønsker hjelp med dine tekster, så er det bare å sende meg en mail. Jeg hjelper gjerne.

You scratch my back and I'll scratch yours

PS: Jeg har et lite tidsfordriv på Youtube som du kan sjekke ut.