Dette blir aldri en bok...

...men jeg poster like godt det lille jeg har. :)

Det er kanskje 5 år siden jeg våknet fra en uvanlig drøm og følte en sterk trang til å skrive den ned. Det var en veldig merkelig følelse å bare våkne og føle at jeg måtte få dette ned på papiret.

Hei. Jeg heter Yonas og er 12. Storebroren min, Sindre, er 3 år eldre enn meg. I dag er det nøyaktig 2 år siden det skjedde. Det var hardest på Sindre. Han er så smart og skjønner mye mer. Jeg er jo bare 12. Jeg kommer sikkert over det med tiden til hjelp – håper jeg. Det viktigste for meg er å holde humøret til Sindre oppe. Jeg tror det kanskje blir lettere for ham hvis jeg later som ingenting, så jeg tuller og later som jeg ikke ser det tomme ansiktsuttrykket hans. Alt for at han ikke skal gråte. Jeg hater at han gråter. Da klarer ikke jeg å la være heller. Hvis han gråter vet jeg at han vil rope og banne, si stygge ting om mamma. Så blir ting ekte. Det vil ikke bli bra igjen før om minst to dager. Det er ca. da tilværelsen blir noenlunde normal igjen og vi kan tulle med hverandre som vi pleier.

Jeg står på benken og fomler oppi skapet etter kakekrukken – merker at Sindre stirrer på meg. Hvis jeg viser at jeg vet det blir konfrontasjonen uunngåelig. «Hvor kan blåkrukken være» mumler jeg for meg selv. Hvis jeg snakker og virker opptatt vil han kanskje ikke si noe. «Der!» Jeg drar fram krukken fra bakerst i skapet. «Vil du ha en kjeks, Sindre?» spør jeg mens jeg kikker oppi krukken og gumler på en selv. Sindre svarer ikke. Jeg tar en kjeks til. Den smaker ikke så godt som den pleier. Nesten smakløs. Jeg og Sindre pleier å ta penger fra mammas lommebok hver lørdag for å kjøpe safari kjeks med sjokoladebiter, brus og godteri. Så sykler han på den gamle sykkelen sin med meg bakpå til en høyde bortenfor der vi bor. Derfra har vi oversikt over nabolaget vårt og lekeplassen. Noen ganger vedder vi om Sindre klarer å treffe bilen til den sure naboen med stein. Nabomannen liker ikke barn. 

Jeg klatrer ned fra benken og setter meg ved siden av Sindre. «Sikker på at du ikke vil ha en?» Jeg ser spørrende på han og han møter blikket mitt. Jeg ser ned og nynner mens jeg prøver å virke glad. Jeg kjenner klumpen i halsen bli større. Sindre trekker pusten dypt. «Husker du ikke at det er 2 år siden i dag?». «Jo», svarer jeg stille mens en tåre har presset seg fram og triller ned til haken hvor den blir hengende. Sindre skjønner med ett hva lillebror har forsøkt på og kjenner skyldfølelsen tynge. Han er så lei av vonde følelser som fyller han opp så det nesten ikke er rom for annet. 

Om han bare kunne få broren til å innse virkeligheten. Det hadde hjulpet så utrolig mye på om de var to om å bære byrden. Men han kan ikke kreve det av han. Han er jo bare 12. Det ville være å frarøve han barndommen. For en barndom… Sindre sukker tungt.  Den overfladiske versjonen er heller ikke noe å strebe etter. Om han bare hadde evnen til å skru tilbake tiden – slik som han gjør hver eneste natt når han har sovnet. Det starter med at han kjefter på mamma fordi hun har brukt opp pengene Sindre og Yonas skulle få til lørdagskos og kino. I stedet for å storme ut med lillebroren løpende etter seg blir han værende. Passer på at moren ikke får sjansen til å sette neste sprøyte. Ting ville vært så annerledes om han ikke hadde vært så barnslig. Han var jo eldste mannen i huset. Det hadde han vært fra han var 6 år gammel og faren hadde reist fra dem. Han var ikke egnet til familielivet, hadde Sindre hørt han forklart til mamma den kvelden. De hadde kranglet mye den siste tiden. Kanskje det var fordi pappa hadde latt han få beholde kattungen han fant. Katten ble påkjørt en uke senere og døde momentant. Det var ganske uforståelig at noe så fint kunne bli utsatt for noe så vondt. Han trøstet seg med at det hadde skjedd kjapt. Dette plaget Sindre mer enn at faren hadde dratt. Faren var ikke hans egentlige far likevel. Men noe godt hadde han lagt igjen, og det var Yonas. Siden den gang hadde Sindre tatt jobben som storebror veldig alvorlig. Han hadde badet og matet han mens mamma lå i sengen og var trøtt hele tiden.

Det var det. Jeg har ikke lest dette selv siden jeg skrev det ned, så det var litt artig å finne det igjen. Kanskje, hvis jeg skulle få ånden over meg igjen, så får jeg fullføre mens tanken og inspirasjonen enda er fersk.