Når en misjonær setter seg ved siden av meg på bussen og skal forkynne religionen sin så blir jeg naturlig nok snurt - ikke nødvendigvis fordi vedkommende plager meg, men fordi jeg vet at innsatsen er bortkastet.
Jeg er 28 år, og kanskje det er litt sent å gi religion en sjanse nå, men jeg har forsøkt. Det er virkelig ikke så lett som de skal ha det til. "Du må slippe Gud inn i hjertet ditt. Du trenger bare å tro!" Nei, det er ikke bare å tro. Jeg har da prøvd. Her en dag satt jeg i godstolen min i nesten en hel time og prøvde. "Nei, du skal ikke prøve, du skal la det skje". Nå blir jeg muggen. Muggen fordi jeg tydeligvis er ute av stand til å la troen skylle over meg, muggen fordi de som allerede tror mener det er enkelt. Noen har det - andre ikke. Det er så forbanna urettferdig.
Det er ikke kult å tenke på at når jeg dør, så virker det innlysende for meg at jeg opphører eksistens. Bevisstheten er tapt og skallet som ligger igjen er nettopp det - bare et skall.
De gudfryktige er heldige, for de havner i den blå boksen som de tror så hardt på, og de kan være lykkelige over at bare nonbelievers havner i den fæle, gule boksen. Det de ikke skjønner er at vi ikke tror på den gule boksen, så vi havner nok ikke der heller.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar