Kanskje du treffer nye venner gjennom kjæresten og du håper å gjøre bra inntrykk. Du er invitert på vors med dem og du tenker ”Hoi! Det går iallfall bra med litt alkohlol innabords. Da løsner snippen”.
Du føler det er litt anstrengt og du jobber ekstra hardt for å bli likt. Nå sitter du på vorset og det går flotters. Ikke mye kan gå feil – du er ”innenfor”. Bra jobba! Du sier noe som får folk til å le på en hjertelig måte. Men så, utpå kvelden, kommer det fra ingensteds(?) Dette merkelige utsagnet som ikke hører hjemme noe sted. Noen forteller om traumatisk skolegang og jeg får en trang til å hoppe inn og fullføre setningen. "Grunnen til at jeg er dårlig i matte er at..." - "...du datt på hodet da du var liten?" -Silence. Du improviserer og prøver desperat å få merkeligheten inn i en sammenheng; ”Haha! Fordi det sier jeg alltid til vennene mine. Sånn: "dum du da?" eller "feit du da"... Vi liker sarkasme-humor.” (Okei. Vi kjenner visst ikke hverandre godt nok enda). Le høyt nå! Kanskje de ler med...
Og slik fortsetter det egentlig den kvelden. Stillheten går over og folk har det fint, men innimellom kommer disse flapringene som gjør at du vrir deg hjemme i sengen dagen derpå. HVOR i HELVETE kommer de fra?
