Kanskje du treffer nye venner gjennom kjæresten og du håper å gjøre bra inntrykk. Du er invitert på vors med dem og du tenker ”Hoi! Det går iallfall bra med litt alkohlol innabords. Da løsner snippen”.
Du føler det er litt anstrengt og du jobber ekstra hardt for å bli likt. Nå sitter du på vorset og det går flotters. Ikke mye kan gå feil – du er ”innenfor”. Bra jobba! Du sier noe som får folk til å le på en hjertelig måte. Men så, utpå kvelden, kommer det fra ingensteds(?) Dette merkelige utsagnet som ikke hører hjemme noe sted. Noen forteller om traumatisk skolegang og jeg får en trang til å hoppe inn og fullføre setningen. "Grunnen til at jeg er dårlig i matte er at..." - "...du datt på hodet da du var liten?" -Silence. Du improviserer og prøver desperat å få merkeligheten inn i en sammenheng; ”Haha! Fordi det sier jeg alltid til vennene mine. Sånn: "dum du da?" eller "feit du da"... Vi liker sarkasme-humor.” (Okei. Vi kjenner visst ikke hverandre godt nok enda). Le høyt nå! Kanskje de ler med...
Og slik fortsetter det egentlig den kvelden. Stillheten går over og folk har det fint, men innimellom kommer disse flapringene som gjør at du vrir deg hjemme i sengen dagen derpå. HVOR i HELVETE kommer de fra?
Syns d e knailljbra me en slit ice-breaker som du snakker om! Har e vært der, har e i alle fall komme te å flira ;D
SvarSlettNån ganga e det litt for awkward te å kunna kalles ice-breaker, stjøh. Og det kalle æ flaprings. ;D
SvarSlettHva? har ikke alle det slik hele tiden?
SvarSlettJæjæ flapring da. Men d e vaffal typisk du å si sånne merkelige ting ;) Å d får me te å flir. Å d like e.
SvarSletthjelp! trøndersk! Skjønner ingenting.
SvarSlettJeg husker engang da jeg var 15 eller noe og faren til ei venninne skulle kjøre endel av oss til ei messe. Praten gikk, og jeg var midt i en forklaring om en hårfrisyre en felles bekjent av oss. Han hadde farget håret sølv/grått og jeg hadde akkurat kommet til poenget at det så helt sinnsykt idiotisk ut, og når ordene kom ut av munnen min kommer jeg jo på at faren til venninna mi var helt hvit/grå i håret. DA ble det litt pinlig og prøvde å vri meg ut av det med å dumme meg litt mer ut, men klarte å ro meg i land. Men ble litt stille etter det
SvarSlettSom regel roter man seg enda mer ut på viddene hvis man skal prøve å sette det inn i en naturlig sammenheng, ja. Av og til presser det seg ut helt idiotiske utsagn, som jeg ikke klarer å stoppe, og ikke skjønner hvorfor det kommer. Er det en slags tvangshandling, tro? Moro er det ikke.
SvarSlettGøy at så mange kommenterer!
SvarSlettDaniel: Ikke hele tiden, håper jeg. Men noen er nok mer flaprete enn andre. For meg kommer det litt an på hvem jeg er sammen med. Når jeg er nervøs blir det mer flapring enn ellers, for å si det sånn.
Camilla: Bra at noen kan sette pris på det. :D Jeg syns det er grusomt.
Kine: Use google translator ;D
Ingvild: Slike ting fester seg godt til minnet. Litt for godt av og til...
Mams: Hehe. Noen ganger blir det så feil at det ikke kan bli artig. Da er det nesten bare å gi opp og si som Martin pleide innimellom: "Itj hør på mæ. Æ e foill".
Flapring er bra! ;)
SvarSlettDet er da du får se hvordan folk virkelig er. Altså, de andre, hvordan de takler situasjonen.
Hehe. Sånn har jeg ikke tenkt på det. Når flapring skjer er jeg mest opptatt av hvordan jeg selv blir oppfattet.
SvarSlettNoen er eksperter på smalltalk. Vi andre (som ikke med vår beste vilje klarer å oppvise noe engasjement om det gitte temaet) flaprer. Dessverre. Jeg vet ikke om det er en brist, eller om det bare uttrykker forskjeller i bevissthetsnivå.
SvarSlett